mitt.
Alice spurte om jeg kunne tegne en buss.
Jeg tegnet en med skjeve hjul, og hun rettet på meg med en gang.
Claire satt i nærheten.
Ingenting ved den helt vanlige ettermiddagen lignet det store, følelsesladde øyeblikket jeg hadde forestilt meg.
Og jeg var takknemlig for det.
Jeg begynte å besøke barna til tidene vi hadde avtalt.
En gang truet en forsinket levering med å holde meg igjen på jobb.
Jeg ringte en kollega og ba ham ta over.
Han klarte det helt fint.
Jeg kom til møtestedet ti minutter for tidlig og satt i bilen, overrasket over hvor mange år jeg hadde brukt på å tro at det var umulig å gå fra jobben i tide.
Månedene gikk.
Claire og jeg ble aldri et par igjen.
Men vi ble bedre til å snakke sammen.
Det viste seg å kreve langt mer innsats enn å komme med store løfter.
Comments